De aller fleste av oss vil oppleve sorg i løpet av livet. Sorg forbindes ofte med død, men kan oppstå etter ulike betydelige tapsopplevelser. Tap av en ektefelle som dør oppfattes som betydningsfullt tap av omgivelsene rundt oss. Mens tap av en relasjon, samlivsbrudd, eller andre tapsopplevelser ofte oppfattes som mindre betydningsfullt av omgivelsene, noe som kan forsterke sorgen som erfares. Sorg handler om hva tapet gjør med oss, og videre når vi prøver å tilpasse oss en ny situasjon, hvordan mestre utfordringene som tapet fører med seg. «Sorgarbeid er både livsarbeid og håpsarbeid. Å sørge er en måte å vinne tilbake livet sitt på.» (Farstad, Skam, 2017)
I sorg kan det være vanskelig å kjenne seg selv igjen, og en kan få en opplevelse av at en «mister» sin grunnleggende forståelse av verden. Verdensbildet, slik en er vant med at livets forskjellige deler henger sammen, stemmer ikke lenger. Den vanlige måten å tenke på strekker ikke til, og tankene om livet stemmer ikke lenger med opplevelsen av hva som har hendt.
Sigmund Freud har dannet grunnlaget for mye av forskning og arbeid rundt sorgfeltet. Hans tanker var at sorgen måtte gjennom ulike faser, før en til slutt løsrev seg fra den døde og kunne gå videre i livet. Her hadde en forståelse av sorg som tidsavgrenset og at den sørgende senere ville fungere omtrent som før tapet. Først på 1980-tallet ble det reist tvil om denne fasetenkning som dominerte forståelsen av sorg. Denne kritikk kom som en reaksjon på at sørgende opplevde fasebeskrivelsene som en tvangstrøye en ikke kjente seg igjen i. Videre var det også en protest mot løsrivelse fra den avdøde som ligger i fasetenkningen. I dag er de gamle «sannhetene» om sorgarbeid og fasemodellene i stor grad forlatt og anses nærmest som myter. Nyere tilnærming til sorg og sorgprosesser preges mer av nyanser, hvor det er få kategoriske sannheter, og det personlige ved det å sørge vektlegges. Ingen sorg er lik, og det finnes ingen riktig måte å sørge på. Sorgen er heller ikke tidsavgrenset og handler ikke om å løsrive seg fra den som døde (2018, Røkholt m.fl.).
Innenfor sorgfeltet i dag er det vanlig å bruke en modell som kalles to-spors-modellen. To-spors-modellen tar utgangspunkt i to typer belastninger i sorg. Det første sporet er tapsorientert mestring, og det andre sporet er gjenoppbyggingsorientert mestring, hvor det første sporet dreier seg om smerten over tapet, og det andre sporet om utfordringer som er konsekvenser av tapet. Sentralt i modellen er en nødvendig pendling både innen og mellom de to mestringsprosessene. Det vil si at man pendler både mellom tapsorientert og gjenoppbyggingsorientert, og mellom forskjellige sider innenfor hvert av de to sporene. To-spors-modellen inneholder ikke noe utviklingsperspektiv på sorg, men det påpekes at det i et vanlig sorgforløp vil skje endring over tid. Den fanger på en god måte det tosidige som etterlatte opplever; engasjement i tapet og det som var, og engasjement i å leve videre og det som skal komme (Røkholt red. s.36 og s.37).
Sjelesorgen kan gi en støtte ved å gå sammen med den sørgende. Lytte, skape trygghet, bekrefte og trøste den som har det vondt. Å trøste handler om se, og å anerkjenne det en ser når noen lider og har det vondt. Sjelesørgeren er ikke terapeut, men kan bidra med å gi et pusterom til konfidenten. Et rom med frihet til å komme med alle de følelser, spørsmål og mangel på svar. Et rom hvor det er høyde for undring, håpløshet, meningsløshet og protest over livene de fikk.
Forslag til Litteratur:
Røkholt, (m.fl.) (2018) Sorg. Fagbokforlaget
Lewis, C.S. (2010) En sorg som min. Luther Forlag
Ta vare på hverandre (En ressursbok til samtaler med ungdom, Misjonssambandet ung)