Sjelesorg er møte mellom Guds hjerte og menneskets liv. Den guddommelige dimensjonen vil alltid være en del av sjelesorgen, og i sjelesorgrommet regner vi med at det er tre til stede; sjelesørger, konfident og Gud. Det betyr ikke at man «bare» skal snakke om åndelige ting, for sjelesorg er i hovedsak en samtale om livet. Og nettopp i dette livet vi har fått av Gud, er han selv til stede.
Leif Gunnar Engedal har sagt: «Sjelesorgen skal ha nærhet til mennesket, og troskap til Gud.» Dette er en hovedsetning i den kristne sjelesorg, og formuleringen er også overskrift på denne nettsiden. Nærhet til mennesket betyr å møte mennesket der de er. Eller som Kierkegaard sier det: «At man, når det i sannhet skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst». Vi må finne mennesket der det er, derfra søker sjelesorg å bidra til at mennesker kommer i godt og rett forhold til Gud, medmennesker, seg selv og skaperverket.
Sjelesorg er omsorg for sjelen, men er ikke terapi, eller behandling. Det betyr ikke at mennesker med psykisk uhelse ikke kan gå til sjelesorg. Man kan få god hjelp av støttende samtaler om livet, og om livet med Gud. Behandling og terapi skal likevel foregå i andre instanser, men disse kan også være parallelt med sjelesorg. Det er sjelesørger som har ansvar for ryddighet her.
Sjelesorg gjøres i mange former, men har også en egenart som er særegen. Det har vært mye sjelesorg i mindre organiserte former i hjem, kirke og bedehus. Historisk har den mer organiserte sjelesorg vært knyttet til prester og forkynnere. Det er imidlertid viktig at sjelesorg ikke er knyttet profesjon, men til det allmenne presteskap, hvor vi tjener hverandre. Sjelesorgens egenart er å «ledsage et menneske et stykke av livsveien i lys av Guds ord for å oppmuntre til å leve og til å tro» (Grevbo 2006: 508). Setter vi dette sammen med vissheten om at Gud er til stede i sjelesorgrommet, aner vi at sjelesorg som egenart er viktig å bevare. Kanskje sjelesorgen tidligere var truet av en forkynnende tilnærming i mindre stand til å møte mennesker der de er, mens det i dag kan være en tendens til at sjelesorgen fjerner seg fra sin nærhet til Gud som både oppmuntrer til å leve og til å tro.
Forslag til litteratur:
Engedal, Leif Gunnar (2018/1994) Guds hjerte menneskets sjel momenter til analyse av sjelesorgens teologiske og dynamiske egenart i Tidskrift for sjelesorg 38 3/4.
Gervbo, Tor Johan. (2006) Sjelesorgens vei. Lunde Forlag.