Karen Blixen sier det poetisk: To be a person is to have a story to tell.
Vi har alle vår historie å fortelle. Det å fortelle sin egen historie til en annen, selv om den inneholder erfaringer vi gjerne skulle vært uten, kan være både godt og helende. På noen måter settes livet sammen når historien fortelles. Også det som tidligere har vært knust, kan i noen grad limes sammen i egen historiefortelling.
Vi kan ikke løpe fra eller gjemme vår historie, den er en del av oss. Fortrenger vi den, vil den bare styre oss mer, for som Per Arne dal sier: Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe med. Men det vi ikke får bevisstgjort gjør alltid noe med oss (Fra paradis til virkelighet 1993: 46).
I sjelesorgrommet er livshistorie og troshistorie viktig for å etablere forståelse og en god relasjon. Dette er viktig, for som Kierkegaard sier: Skal man ha noe håp om å være til hjelp for et menneske må, man først finne ut hvor dette mennesket befinner seg. Hvilke erfaringer er gjort, og hvordan disse erfaringer former både dagen i dag og utsikter for fremtiden.
Gunnar Elstad skriver at livene våre blir rikere ved at vi relaterer til vår fortid. Det er mange følelser knyttet til vår historie. Noen minner kan være dypere og vondere enn vi er klar over, andre kan få fram en glede og takknemlighet. Det som vi spesielt skal være klar over, er at mange av de reaksjonsmønstre en har i dag, skyldes erfaringer tidligere i livet, og spesielt oppvekstårene. Barn lærer tidlig hvordan agere for å overleve. Men det som hjalp som barn kan være en hindring som voksen. Å bygge en mur rundt seg selv, for eksempel gjennom aktivitet, åndelighet, lederskap, kan være forsøk på å stenge noe ute for å beskytte et sårbart sinn på innsiden av muren.
En livshistorie kan være både hemmende og vond. Da er det viktig at det i sjelesorgen gis rom for det smertefulle, for mange bærer på både omsorgssvikt og opplevelser som er både dype og vanskelige. Noen kan kjenne på en skam i forhold til egen livshistorie, men nettopp her kan en sjelesorg som tåler det som kommer, være til god hjelp, for det kan være både godt og helende for konfidenter å oppleve et lyttende nærvær fra både sjelesørger og Gud. Videre, når konfidenter setter ord på egen fortelling, ser de ofte sitt eget liv med litt andre øyne i etterkant. De får inn flere perspektiver, og kanskje kan de oppleve å bli litt mer nådig med seg selv.
Å fortelle sin egen historie er også viktig for sjelesørgeren. Ikke bare én gang, men å fortelle sin egen historie flere ganger kan gjøre en bedre beredt til å ta imot konfidenters historie uten å speile seg selv i andre, og dermed bedre i stand til å lytte seg inn i den andre sin historie. Historier har en legende kraft i seg.
Litteratur:
Bang, Susanne (2015) Rørt, rammet og rystet – Faglig vekst gjennom veiledning. Gyldendal Akademisk
Elstad, Gunnar (2000) Livshistorie og følelser. Lunde Forlag